I HALLINGSTUEN: Advokat Klanderud tar av og til frem den velbrukte, store huspostillen trykt i København i år 1741. Den ble av Selskabet for Askers Præstegjeld overrakt en husmann på Wøyen gård i Vestre Bærum for 53 års tro tjeneste. Han var min tippoldefars bestefar og het Lars Ellingsen, sier Klanderud. Også far hans var husmann på plassen Vefsrud under Wøyen, og het Elling Friderichen. Husmannsstua på Vefsrud står ennå (2017) nær Brenne-tunellen, sier advokat Ole Klanderud. Fotograf: Politimester Georg Isdahl.
I løpet av 88 år hadde Grefsrud skole på Nakkerud bare 2 lærere: Lars Andersen i tiden 1864 til 1915, og Anders Viljugrein i årene 1915 til 1952. Den første kom fra Bærum; den andre fra Hemsedal. Minnet om begge disse gode skolens menn og mennesker, er der på Nakkerud knyttet til samme hus og eiendom, nemlig Stigsrud. Der bygde lærer Andersen som ung mann sitt hjem i 1872, og det ble også hjemmet til hans etterfølger.
Viljugrein ble gift med lærer Andersens datterdatter Berte Antonie Aamodt. Helt fra hun var så stor at hun kunne sitte stille, fikk hun være med sin bestefar på skolen, og den tilknytning hun både gjennom sin bestefar og sin mann hadde til skolen, fikk en varm plass i hennes hjerte og tanker. Det var en tilknytning som varte fra barnsben av og opp i aldrende år. Sammen med sønnen Lars Egil Viljugrein vernet hun omsorgsfullt om minnene, og om hjemmet hvor det alltid har vært en opplevelse å komme.
HUSMANNSSØNNEN SOM BLE SKOLEMESTER
En dag for mer enn 150 år siden kom en knapt 20 år gammel gutt til Ringerike. Han hadde gått på sine ben fra hjemmet sitt på Vøienengen. Det var Lars Andersen. Han var sønn av en husmann på Vøien gård, hvor også hans bestefar og oldefar hadde vært husmenn. Med Lars var det slik at hele hans lyst stod til boklig lærdom, og hvorom alle ting var så hadde det gått så rent eventyrlig til at han - husmannsgutten, for øvrig den yngste i søskenflokken - var blitt opptatt som elev ved Asker skolelærerseminarium. Forresten ikke uten sterk konkurranse. På den tiden ble det ved seminariet opptatt 40 av omkring 100 aspiranter.
Denne dagen i 1863 hadde han nettopp gått ut fra seminariet etter å ha gått der i 2 år. Seminariet ble drevet som en klosterskole, og man kan lett tenke seg at han følte seg fri og frank der han gikk, gutten som var blitt skolemester. Og han var nok spent også, for han var på vei til sogneprest Lund i Hole for å søke en lærerstilling ved Grefsrud i Vestre Hole, på den andre siden av Tyrifjorden. For dette var før Tyristrand ble egen kommune.
Det skulle vise seg at Lars fortsatt hadde lykken med seg, og ansatt ble han. Han var den første med lærerutdannelse i Grefsrud krets, der han begynte sin lærergjerning den 4.januar 1864. Skolen holdt den gang til i en stue på Grefsrud gård, men alt i 1865 ble det bygget eget skolehus.
Da den nybakte læreren gjorde sin entre på Nakkerud, kunne han ikke ane at han skulle komme til å bli der resten av et langt liv, men slik skulle det gå. Og snart ble det kjent at den nye læreren var nok streng han også, slik en skolemester rettelig skulle være, men det var noe ganske spesielt ved ham: Han slo nemlig ikke. Nei, han lugget visst ikke engang..........
EN REGNSKAPSBOK FORTELLER
Lønnen hans var til å begynne med 100 speciedaler i året. Hvor mye det egentlig var, får man et inntrykk av når man ser at han for kost og losji det første året på garden Kolbjørnrud betalte 30 speciedaler.
Blant alle de minnerike eiendelene har dagens eier, advokat Ole Klanderud, nemlig også sin tipoldefars "Contrabog", - en notisbok hvor han førte nøyaktig regnskap. Der ser man blant annet at lærer Andersen for "en Klædning" betalte 14 speciedaler, for "en Yderjakke" 7 speciedaler 14 mark og 12 skilling, for to skjorter 1 speciedaler 2 mark og 12 skilling, for et par støvler 1 speciedaler og 4 mark og for et par sko 4 speciedaler. En sommerfrakk kostet 1 speciedaler og 2 mark, en salmebok 2 mark og en bibel 3 mark. Alt i alt kunne unge Lars avslutte sitt første lærer-regnskapsår med et overskudd på 5 speciedaler og 23 skilling.
Han giftet seg i 1865 med Randi Karoline Olsdatter (1837-1915) som var datter på garden Kolbjørnrud, der han som nyankommen på Nakkerud først bodde. Begivenheten varsles i regnskapsboken gjennom et tiltagende innkjøp av husgeråd. For øvrig er begivenheten nevnt bare som post: "Bryllupet", med en utgift på 6 speciedaler og 2 mark. l 1866 ble lærerlønnen forhøyet til 120 speciedaler, som følge av at unge Lars også overtok en liten lærerpost på Krokskogen, og som organist i kirken hadde han årlig 4 speciedaler. Det var hans nabo på gården Nedre Stigsrud, Peder Nilsen (Ødegaarden) Stigsrud (1821-1902) som i 1857 ledet arbeidet med byggingen av Tyristrand kirke ved Skjærdalen.
I PRESTENS STED
Læreren var i det hele tatt i en sentral stilling. Ofte falt det således i lærer Andersens lodd å foreta hjemmedåp av barn, som senere ble ordentlig døpt i kirken. Og ved begravelser hendte det at det var læreren som måtte lese og synge over båren, mens det øvrige ritual senere ble utøvet av presten. På den tiden var det nemlig ikke alltid så lett for "han far" å komme over til denne delen av bygden.
Det var mange fra kretsen som dro til Amerika, og Andersen fikk brev om også han ville komme over, for utflytterene hadde så god bruk for lærer og prest.
TIDERS OG SLEKTERS GANG
Tiden gikk sin gang og læreren ble en eldre mann med hvitt, fyldig hår og skjegg. Sin lærergjerning utførte han i 51 år - til - i 1915. Han døde bare fire år senere, 75 år gammel. Da hadde han sett at både den fortsatte lærergjerning i kretsen samt at datterdatteren Berte Antonie var i trygg forvaring hos Anders Viljugrein - hemsedølen som ble en kjent og avholdt ringerikeing.
I det mangeårige lærerhusets allsidige samlinger fra gamle dager møtes slekter og tider. La oss til slutt ta med et par vers fra et av diktene til Anders Viljugrein - den rikt begavede mannen som bare ble 65 år gammel.
Utpå standa langsmed fjorden
står det mange vakre hjem.
Tyristranda - Ringerike
Aldri så du bygdens like.
Himlen blåner over den.
Solen daler, bølgen vugges
i det gyldne fargespill.
Nakkerud ved solfallstide,
aldri så du bygdens like.
Himlen blåner over den.
Slaguret i stuen minner om at tiden går, men sommervinden suser evigung i tuntrærenes rike løvprakt. - Slik den suste, mullet og sang også for de mennesker som så disse trærne vokse opp.